HAMLET

HAMLET

Spørsmålet er – å vere eller ikkje: Om det gjer meir storsinna å tåle ein hardhendt skjebnes kast og pilregn, enn å ta til våpen mot eit hav av sorger, og slokke dei i trass? Å sove, dø- meir er det ikkje; sei at søvnen slokkar kvar hjertesorg og tusen rystelsar som kroppen arvar – ja, eit endelikt vel verdt å drøyme om; å sove, dø. Å sove, kanskje drøyme. Det er haken; for dødens drøymer følgjer dødens søvn når vi har snodd oss ut av livets skinn, og derfor stoppar vi. Vi overveier og får eit langt liv i elende.
For kven kan tåle verdens pryl og spott, tyrannars trykk og arrogant forakt, ein kjerleiks som hånas, rettsleg sommel, betente embedsmenn og alle spark som avskum langar ut mot den som tier, viss regnskapet kan slettes, gjøras opp med ein sløv dolk? viss regnskapet kan slettes, gjeres opp med ei sløv dolk? Kven gadd å bære lasten, å slite livet ut med pust og pes viss ikkje angst for noe etter døden, eit ukjent land som ingen reisande kan vende heim frå, lamslo vilja vår, og gjorde at vi veljar dagens nød og ikkje flyktar til den ukjente?
Bevisstheta gjer alle til kujoner; og dermed vil den resolutte glød lett bleikne under tankens gustne skinn, og verksemdheit som har kraft og meining vil bøye av og miste kravet på å kallas handling. – Rolig nå, min vakre og herlige Ofelia. –Husk å be for alle mine syndar.